Grusomt å ha barn

Noe som slår meg er hvor populært det har blitt å klage, alt skal til en hver tid klages på å det skal brettes ut, man lager en blogg, eller skriver lange innlegg daglig på Facebook, og enkelte bruker Instagram. Og greit nok å klage altså, men hvorfor så voldsomt, og må du gjøre det så alle får det med seg? Jeg bryr meg ikke stort om det, jeg lar bare vær å lese det, folk må få gjøre som dem vil, men det som provoserer meg sikkelig dem som klager over hvor grusomt det er å ha barn, nesten som om barnet er en sykdom de har fått, og som de skal ha noen år fremover. Merk noen! Tiden hvor de ikke vil tilbringe noe særlig tid med deg kommer, fort! 

Jeg har vært mamma nå i litt over et år, det har vært det mest frustrerende året i mitt liv hittil, fordi det har skjedd så fryktelig mye, og det meste har vært helt nytt, ting har vært nytt for oss, men kanskje enda mer for W, og han har skullet lære seg å leve, det er ikke meningen det skal være enkelt for hverken barnet eller foreldrene. Vi har hatt mange søvnløse netter, og grytidlige morgner, vi har hatt dager hvor vi begge bare har grått. Men det er ingenting jeg ville gjort annerledes, ikke en eneste ting jeg ville endret på, for det har også vært det mest minneverdige, innholdsrike og absolutt beste året i mitt liv. Fordi jeg har fått verdens beste skatt, jeg har fått den fineste gutten i verden inn i livet mitt, en gutt full av kjærlighet, og en som ikke ville gjort noe vondt for noen i hele verden, en helt unik liten skapning. Men egenskapene er ikke unike for min gutt, slik er det for alle barn, det er ingen barn som er født slemme, ingen barn har et bevist ønske om å plage deg, de er ikke onde, om de våkner på natten, kanskje trenger de å vite at du er der, hvis de gråter er det noe som ikke stemmer, det er den eneste måten de kan fortelle at de ikke har det helt bra. Og mens du kan sitte å sette ord på hvor sliten du er, og hvor tungt det er å være mor, så kan barnet ditt bare gråte for å fortelle at han er sliten, og at det ikke alltid er like greit å være baby heller. 

Jeg hadde mange planer for barseltiden og permisjonen, alt han skulle få være med på sitt første år, jeg skulle være like aktiv i Hjelpekorpset, vi skulle på festival, og jeg vet ikke hva jeg ikke hadde planlagt, jeg hadde også en plan om å fortsette å studere fulltid, og starte på skolen igjen før han rakk å bli 6 måneder, jeg hadde nok en helt annen oppfatning av hvordan det egentlig skulle bli å få barn. Alle sier spedbarn sover masse (ikke den jeg fikk), få snakker om hvor vanskelig det kan være å amme, og hvor ufattelig mye pes du får om du ikke får det til. Vi slet med ammingen, noe som gjorde at vi var mye inne de første månedene, jeg fikk mange kommentarer og "gode" råd om hvordan det skulle gjøres, og selvom jeg visste jeg hadde gjort alt jeg kunne så var det så vondt å høre, og det at det nesten virket som om folk ikke trodde jeg visste det beste for mitt barn og meg selv. Men vet du hva, jeg har alikevell hatt det beste året i mitt liv, selvom det ikke ble som jeg hadde planlagt. Jeg tok hver dag som den kom, og var forsiktig med å planlegge for mye, for det var til syvende og sist en annen som bestemte hvor vidt ting gikk etter planen eller ikke, og det var helt greit. Vi fikk mange fine trilleturer, og så mange dager med bare kos. Vi har fått vært med på babysvømming i et halvt år nå, noe jeg er kjempe glad for, for da har vi hatt det som vår helt egen greie, hvor jeg vil tro vi kanskje har knyttet et enda sterkere bånd.

Missforstå meg rett, jeg klager, masse, jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle klart meg om jeg ikke kunne klaget over dager med bare sutring, når ingenting er bra nok, våkenetter, tidlig morgner og alt annet som gjør meg sliten. Men jeg klager til min samboer, min mamma, jeg bretter det ikke ut på nettet, og legger ut om hvilken "drittunge" han er, for jeg vet med meg selv at han er ikke en drittunge, alle har dårlige dager, babyer og barn også, og de må også kunne ha utløp for følelsene sine, det er viktig for utviklingen deres. Jeg syntes så synd på de barna som blir fremstilt slik på nettet, en dag finner de kanskje det, og hvem vet hva de vil føle om det da, hva ville du følt hvis moren din hadde skrevet masse dritt om deg på nettet? Nei, jeg er ikke så dum at jeg ikke skjønner at de kanskje ikke mener det slik som de skriver det. Men skjønner alle det? Skjønner skolekameratene til barnet det når de blir så gamle, skjønner barnet det selv, andre? Fremtidige arbeidsgivere? Og hvilket lys setter det deg som forelder i, dersom en annen forelder i barnehagen eller på skolen leser dette? Eller arbeidsgiveren din? 

Jeg kommer ikke til å legge ut stort om W her, selvfølgelig blir han nevnt, og snakket om, ettersom han er den største delen av min hverdag, men jeg kommer ikke til å legge ut unødvendig mye informasjon om han, heller ingen bilder der man kan se ansiktet hans, da vi tenker at han skal få bestemme selv hvor vidt han vil eksponeres på nettet når han selv er gammel nok til det, ingen barn har vondt av det. Han er ikke mindre elsket på noen måte, jeg trenger ikke likes på bilder, og få kommentarer på hvor utrolig søt og vakker han er for å vite det. For meg så holder det at jeg vet det selv, selvfølgelig koselig når folk nevner det :) Det er heller ikke sånn at jeg aldri har lagt ut, for det har jeg, både da han ble født, og når han ble 1 år, det er ikke nødvendig, men vi valgte å gjøre det. 

Jeg har ikke til hensikt å rakke ned på dere som velger å legge ut bilder og informasjon om barna deres, for dere har nok en helt annen oppfatning enn meg, og jeg sitter ikke på fasiten, bare mine egne meninger.

-Marlene

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits